Historie

Reguleringsplan for Bjørkøya blir vedtatt av et enstemmig Porsgrunn bystyre

Planleggingen startet med utvikling av Bjørkøya

26 september arrangerte HAF sammen med de andre fagforeningene på Herøya et demonstrasjonstog som samlet mer enn 10.000 mennesker i protest mot nedlegging av Magnesiumfabrikken. Fabrikken ble ikke reddet, men betydelige midler ble gitt til omstilling og nyetablering på Herøya. Også denne gangen unngikk man permitteringer og oppsigelser.

I 1990 ble PNM (prosjekt nye muligheter) opprettet. Denne organisasjonen skulle ta seg av de ansatte som ble overtallige i sine respektive avdelinger.
Landbruk var først ute, mens Mg fulgte etter i 1992.
For de ansatte som ble overført til PNM, ble det startet et omfattende opplæring og omskoleringsarbeidet.
Mange av våre medlemmer følte nok at hverdagen ble snudd på hodet nærmest over natta.
Mange følte naturlig nok mye frustrasjon i denne tiden.
Men når vi ser tilbake tror vi nok at særlig de som har fått muligheten til å få seg en utdannelse, er godt fornøyd med at de fikk denne muligheten.

I den samme perioden forsøkte SFT (Statens forurensingstilsyn) i nært samarbeid med Bellona, å få stoppet Mg- produksjonen på grunn av utslipp av dioksiner. HAF tok dette opp med Hydro, og hadde også samtaler med statsministeren.
Resultatet av dette ble at Hydro investerte store summer i renseanlegg.
Mg - produksjonen ble ikke stoppet.

I 1986 ble Per Ivar Åbyholm ansatt som direktør på Herøya. Han satte en rekke ting på kartet.
B.l.a. økt satsing på miljø/sikkerhet, og orden og renhold. Samtidig med at han begynte på Herøya,
ble man for første gang klar over at det ikke sto bra til med produksjonen her.
Det ble nokså fort klart at dersom vi skulle overleve som fabrikksted måtte det gjennomføres store
kostnadsreduksjoner. Herøya Arbeiderforening valgte å være med i denne prosessen, og hadde
samme standpunkt som under bemanningsreduksjonen i Mg i 1982, nemlig at ingen skulle permitteres
eller sies opp. Nå i ettertid kan vi nok si at dersom HAF ikke hadde valgt å være med i denne prosessen,
så hadde det neppe vært mye igjen av industristedet Herøya.

I 1982 gjennomførte bedriften store omlegginger og modernisering av produksjonen i Mg-området.
Dette medførte en betydelig nedbemanning. HAF krevde at ingen skulle permitteres eller sies opp.
Resultat: ingen permitteringer eller oppsigelser ble gjennomført.

I 1974 var Hydroarbeiderne blant de dårligste betalte industriarbeidere i distriktet. Etter lønnsoppgjøret dette året ble de i et eneste jafs de best betalte. Før man kom så langt hadde man vært igjennom to uker lang streik. Noe av grunnen til at Hydroansatte var så dårlig betalt, var at det hadde vært
flere samordna oppgjør. I 1974 skulle det gjennomføres frie forbundsvise oppgjør, og dermed fikk
man muligheten til å få rettet opp de skjevheter som hadde bygd seg opp.
Forhandlingsutvalget i foreningen ble møtt med en meget steil holdning av motparten, og
det ble brudd i forhandlingene 14. juni. I den andre meklingsrunden forlangte HAF brudd i forhandlingene fordi tilbudet som riksmeglingsmannen la frem, var dårligere enn det Hydro hadde lagt frem tidligere.
Den 9. juni gikk derfor HAFs medlemmer ut i streik. Kommunalministeren ba partene om å møtes
igjen, og det skjedde 19. juli. Han gav også riksmeglingsmannen og arbeidsgiversiden nærmest
et direktiv om å etterkomme kravene fra de ansatte i Hydro. Resultatet av oppgjøret ble at vi fikk
en bedre skiftplan, betydelig heving av de lavest lønte, og dessuten et skikkelig generelt tillegg i lønna.

HAF besluttet at foreningen skulle utgi egen avis. Det ble utgitt 5 nummer det første året.
Etter hvert døde avisa ut fordi de fikk inn for lite stoff fra medlemmene. Avisa kom i gang igjen i 1973.
HerøyaArbeideren kom ut med 4 nummer i året.

I 1948 arbeidet folk på rundskift 48 timer pr. uke. Kravet om 42 t. uke var et krav som
førstegang ble fremmet i 1936 av HAF. Kravet fikk ikke gjennomslag verken i forbundet eller i LO.
På et medlemsmøte i foreningen ble det besluttet at medlemmene skulle gjennomføre 42 timers uke.
Bedriften svarte på dette med å true med oppsigelse av de ansatte som gjennomførte denne aksjonen.
Dette utspillet fra bedriften førte til at oppslutningen om foreningens linje ble enda større. HAF ble stevnet
for arbeidsretten hvor aksjonen ble dømt tariffstridig. 42- timers arbeidsuke ble innført ved lov først i 1957.

I forbindelse med tarifforhandlingene i 1931, ble HAFs medlemmer kastet ut i lockout som kom til å vare i 5 måneder.
Hydro ville at lockouten skulle gjelde kun for dem som jobbet i produksjon. Grunnen var at de ville tømme sine lagre og opprettholde sine forbindelser. HAF tok dette opp med forbundet som sørget for at det ble foretatt oppsigelse også for laste- og lossearbeiderne. På Menstad hadde Hydro folk som var ansatt på kontrakt, og som fortsatte å jobbe under konflikten. HAF forsøkte å få stoppet dette streikebryteriet uten å lykkes.